Dette er beretningen om den store høstekspedisjonen - gjennomført med en stor porsjon stahet og pågangsmot, og alt for dårlig grunnlagstrening :).

Jeg sendte sms til Anne-Grethe her om dagen og spurte om hun kunne tenke seg å bli med meg på tur til Norefjell nå lørdag. Jeg fikk umiddelbart en positiv melding tilbake - klart hun ble med (nå er jo ikke det så selvsagt - hun er tross alt småbarnsmor med alt det fører med seg :).

Vi møttes i 8-tida lørdag morgen, pakket A-G's sekk i bilen og satte kursen mot Norefjell. Været så lovende ut og det var strålende sol mens vi kjørte. Jeg begynte dog å få bange anelser da vi passerte Hønefoss og så at det lå skyer ganske langt nede på fjellene rundt... Det kunne jo bety at det var skikkelig tåke også på Norefjell - og DET var det. Vi møtte tåka litt ovenfor Sandumseter, og det ble IKKE særlig bedre på turen oppover. Det var såpass tett at jeg var i tvil om det var forsvarlig å legge ut på tur i sånt vær. Nå er jeg rimelig lommekjent på Norefjell etter å ha bodd i bygda i 4,5 år, men likevel: tåke er verken trivelig eller særlig trygd når den er så tett at man ikke ser mer enn noen meter foran seg. Nå har jeg erfart at tåka på Norefjell gjerne ikke er så tykk, og at tåkelaget letter utover dagen, så vi tok sjansen vi  - og la avgårde.

De neste bildesidene viser litt av stemningen på turen vår... vi gikk avgårde ca 10:15 - og var nede ved bilden ca 19:00.. En laaaaang dag :).